Sigurdur Gunnarsson og Roar Lund-Johnsen i Asplan Viak var ansvarlige for fasadeutviklingen i prosjektet. Dette var en langvarig prosess delt inn i flere faser:

    1.    Utvikle et fasadekonsept som ikke fantes på markedet
    2.    Velge mellom materialer som aluminium og stål
    3.    Kombinere treverk som add-on eller som selvbærende elementer
    4.    Integrere elektronikk skjult i fasaden

For å finne den beste løsningen for dette prosjektet forlot de Norge og kikket over landegrensene. På BAU-messen i München 2019 fikk de inspirasjon, svar og innspill fra forskjellige systemleverandører som kom inn i bildet veldig tidlig. Blant annet også Thomas Aasen, prosjektrådgiver i Schüco Norge.

«Jeg mener at det å snakke med leverandører og produsenter i en tidlig fase for å utvikle detaljer sammen, absolutt er mulig også i Norge – spesielt med internasjonale aktører som Schüco,» sier Sigurdur. «Det er ikke slik at vi venter med å kontakte systemleverandører til vi har fått oppdraget. Tvert imot, hvis du tar initiativ og stiller spørsmål, får du veldig gode svar.

Det som kanskje mangler i Norge, er en kultur for å gå ut og spørre. Mange tror de binder seg til en løsning bare ved å kontakte leverandører, men det er ikke tilfelle. Dette gjør vi jo også med andre materialer. For eksempel, da vi vurderte trematerialer i dette prosjektet, snakket vi med produsenter fra Norge, Tyskland og Østerrike. Det handler om å gå ut, uavhengig av materialvalg, og snakke med produsentene,» oppfordrer han.

Roar legger til: «Dette gjelder kanskje ikke alle, men noen aktører i Norge er så godt etablert at de lever fint på å tilby standardprodukter. Hvis du spør om noe som ligger på en hylle lenger opp og krever tilpasninger eller spesialproduksjon, er det ofte ikke like interessant for dem, siden de tjener godt nok på standardvarene sine. I Europa opplevde vi derimot at leverandørene hadde større interesse for å tilby et bredere spekter og flere typer løsninger.»

Ikke bare spørsmålet om hvordan treverk egnet seg til bruk i svømmehallen var viktig for arkitektene. «Vi vurderte også en ren stålløsning, som ville hatt fordelen av mindre profiler og redusert materialbruk. Men korrosjon ble en stor utfordring. Det var alltid en balansegang,» forklarer Sigurdur.

«Til syvende og sist prøvde vi å redusere stålbruken så mye som mulig,» fortsetter han. «Vi tok hensyn til korrosjonsproblematikken, spesielt i koblingen mellom fasaden og trebjelkene, som vi satte inn til sist. Vi brukte også spesialinnfesting for trebjelkene. Mye av treverket vi opprinnelig hadde tenkt å bruke i fasaden, ble flyttet lenger inn i konstruksjonen – som et slags mellomlag.»

Sigurdur reflekterer over prosessen: «I store prosjekter som dette er det viktig å prøve hardt, men også være klar for å “kill your darlings”. Det er helt suverent! Kast ideen, tilpass den til en annen målestokk, og gå videre uten å være bitter,» sier han og ler.

Begge arkitektene er svært fornøyde og stolte av prosjektet. «Selv om vi ikke fulgte den opprinnelige ideen helt ut, har resultatet blitt veldig bra,» sier Roar. «Jeg tror ikke noen vil legge merke til at løsningen er annerledes enn det vi først tenkte, hvis vi ikke nevner det.»

Sigurdur legger til en treffende sammenligning: «Tøyenbadet er egentlig et veldig komplekst bygg. Det som er fascinerende er at det ligner mer og mer på en fasade: Det løser mange funksjoner samtidig på en raffinert måte. Det er det som også er kult med en fasade.»

Han oppfordrer arkitekter som jobber med lignende prosjekter til å ta vare på entusiasmen underveis: «Selv med alle rundene og utfordringene – ikke slutt å smile, og ikke glem å ha det gøy. Det er fantastisk å kunne dra på jobb og jobbe med noe sånt. Prosjekter som dette er som et triatlon. Ikke at jeg driver noe særlig med triatlon. men det tar lang tid, innebærer ulike disipliner, og ikke alt går like bra. Men det er likevel en blanding av lidelse og glede, og vi er virkelig takknemlige for å ha fått være med på noe så stort.»

«Ja, det er det,» legger Roar til. «Jeg har fortsatt tanken om å bruke treverk innvendig i glassfasaden i svømmehallen. Jeg har ikke helt sluppet den. Jeg fikk en liten mulighet til å utforske dette videre i et annet prosjekt jeg jobbet med nylig, men det var ikke aktuelt der. Likevel hadde jeg en dialog med Thomas, der vi regnet på noen U-verdier og diskuterte dette med våre bygningsfysikere. Vi kom litt videre i tankene, selv om det ikke passet inn i det prosjektet. Kanskje muligheten dukker opp i fremtiden. Det er absolutt spennende å jobbe med slike ideer.»