European Green Deal stiller arkitekter og planleggere overfor utfordringen med å redusere CO₂-utslippene som er innebygd i bygninger og forårsaket av driften av dem i størst mulig grad, samtidig som de beholder et arkitektonisk tiltalende design med optimal funksjonalitet.
En effektiv måte å spare CO₂ på er å bygge mindre og mer kompakte bygninger og dermed oppnå en utmerket formfaktor. Formfaktoren beskriver forholdet mellom bygningsskallet og bruksarealet og er avgjørende for hvor mye karbon som kan brukes i produksjonen av bygningsskallet.
En bygning med en ugunstig formfaktor og innebygd karbon relatert til bruksarealet må å ha langt mindre innebygd karbon i fasaden enn en bygning med en gunstigere formfaktor.
For å oppnå en god formfaktor og materialbesparende løsning er det derfor viktig at bygningsdesignet fokuserer på en kombinasjon av en så kompakt bygningskropp som mulig og størst mulig bruksareal.
En CO₂-gunstig fasadekonstruksjon trenger ikke nødvendigvis å gå på bekostning av utformingen. CO₂-optimaliserte konstruksjoner gir stor frihet i designet, men uten at det påvirker bygningens totale balanse negativt.
Det operasjonelle karbonet er spesielt avhengig av formfaktoren. Jo bedre forholdet mellom bygningsskallet og bruksarealet er, desto lavere er energibehovet og CO₂-utslippene når bygningen er i drift.
I fremtiden vil imidlertid det innebygde karbonets andel av bygningens totale utslipp (livsløpsutslipp) øke jevnt og trutt. Energiforbruket i bruksfasen - det operasjonelle karbonet - er gjenstand for kontinuerlig optimalisering. Samtidig er det langt vanskeligere å redusere det innebygde karbonet, ettersom det alltid går med ressurser til å produsere materialene som trengs til byggingen.